 Torsdag kunne Totens Blad fortelle at bandet gir seg. Til neste år er det 40 år siden de slo gjennom, og da setter de punktum. Det har rent mye kjølevann fra distriktets hjemmebrentapparater i Mjøsa siden den gangen.
40 år er lang tid. Ved de tider Eldar, Arnulf og resten av høggerne slo gjennom, var totendialekten fortsatt veldig morsom, rent ut sagt komisk. Kom vi på en fest på en annen kant av landet, la noen av oss totninger gjerne på litt ekstra når vi skulle tala bredt. Og fikk ofte reaksjonen «åååå, så morsomt. Snakk mer».
Eldar Vågans tekster inneholdt en salig blanding av hjemmebrent, gamle biler og hverdagsliv på Toten. Det ble litt kult å være totning. Svært mange av tekstene hans er basert på virkelige hendelser, historier som er blitt fortalt på bygda en stund. Egil har for eksempel fått sin del, og noen av oss husker ham fortsatt. Vi totninger liker det som er litt originalt.
Egentlig har vi vel alle et Vazelina-minne eller to. Vi også. Slik som den gangen albumet «Fem fyrer med ved» skulle lanseres. Det skjedde i brøttet på Eina. Der hadde det regnet kraftig, så et samlet pressekorps ble kjørt inn i høggeriområdet på planet av en lastebil. Vegen var borte under vann. Borti svingen sto en kar fra Kapp med hagle for å skyte gjedde. Det ble en minneverdig pressekonferanse, selv om det var på en litt annen måte enn i Oslo spektrum i dag.
Eller den gangen det gikk teatertog fra Gjøvik til Oslo midt på 80-tallet, arrangert av Samhold/Velgeren. En ekstrautgave av avisa ble delt ut på toget, der det sto at Vazelina-kara hadde stukket av fra Det norske teateret, der de skulle spille Snekkersvekara. På en jernbanestasjon på Hadeland sto det uniformert politi med et fast grep rundt armen på et par bilopphøggere. De ble loset om bord på toget, og vi dro alle til hovedstaden.
Man trenger ikke å være totning for å ta en Vazelina-allsang på fest, selv om det hjelper. Mange av oss kan (nesten) refrenget på flere av sangene deres. Nye generasjoner lærte seg tekstene og fikk ta del i Vazelina-magien etter hvert som årene gikk.
Så er det vel mye tull om pussige kvinnfolk, skranglete Opeler og tvilsom hembrent. Samtidig er helheten til tider dypere enn som så. Det tok noen år før en del av Eldars mer dypsindige tekster fikk den anerkjennelsen de fortjener. Han har hatt noen underfundige tanker bak. Det beste i livet er gratis, har han blant annet skrevet. Og det er jo sant.
Mange mener at Vazelina-sjarmen ble litt borte da Viggo valgte å hoppe av. Kanskje har de rett, det er hans stemme vi forbinder med de mest kjente sangene. Likevel skal arvtageren ha ros for innsatsen. Det er ikke lett å hoppe etter en sanger og skihopper fra Hunndalen.
Tidene forandrer seg. Fansen har sittet med et håp om et nytt Vazelina-album. Erkjennelsen er at musikk i dag formidles på en helt annen måte enn i 1980, da vi løp for å kjøpe oss en ny kassett på nærmeste bensinstasjon. Kanskje blir det en samling avskjedsspor, om ikke på kassett.
Nå skal gjengen ha takk for følget over åker og enger. Det er lov å bli slitin i knea etter 40 år. Musikken lever lenge ennå, om lyset i bilopphøggerbua slukkes.
|
